Unnfangelse
Kan hadde vokst opp på den tiden da der syntes som bare å være to
mulige karrierer for den som ville være menneskelig. Den ene var å
bli prest. Den andre var å bli psykolog. Kan ble psykolog. Og han
lyktes med å hjelpe andre mennesker. Han hadde aldri funnet noen
teori eller idé som han kunne la være bestemmende for arbeidet
sitt, og det plagde ham litt, men han la vinn på å være omtenksom
i møte med pasientene og han hadde lært seg noen metoder som han
dro nytte av. Han tenkte ellers at det var godt for folk å få satt
ting i perspektiv, og han mente at det å få satt ting i perspektiv
var det som skulle til for at man kom ned på bakken igjen. Han så
på det å få pasientene ned på bakken igjen som hensikten med
arbeidet hans. Og i så måte mente han at det var viktigere å få
satt ting i perspektiv enn å få snakket ut. I alminnelighet var det
slik, mente han, og slik mente han det var for psykiatriske
pasienter. Han arbeidet på en spesialpost på et psykiatrisk sykehus
hvor pasienter ble overført fra akuttavdelingene hvis de ble gående
psykotiske for lenge.
Han kastet et blikk ut av kontorvinduet, og så kikket han på
klokken. Klokken viste straks tre, og ute var det begynt å mørkne.
Det var sent på høsten og skapningen lengtet etter snø og frisk
vinterluft. Men dit var det ennå ikke kommet. Kan strakk på seg og
så seg rundt i rommet. Kontoret var ikke så stort, men der var
plass til et skrivebord inne ved vinduet og til en liten sittegruppe
med to stoler og et rundt bord nærmere døren. Veggene var prydet
med tre store fotografier. Ett fotografi viste tre barn som vasset i
strandkanten en fin sommerdag, et annet fotografi viste en gammel
fiskebåt i litt høy sjø, og det tredje fotografiet var et nærbilde
av ham selv en klar høstdag på fjellet. Bokhyllen som markerte
skillet mellom skrivebordet og sittegruppen ved døren var velfylt.
Der var det meste av pensum fra psykologistudiet å finne, der var et
rimelig leksikon i tolv bind, og der var Kapitalen av Karl Marx. Kan
hadde lest hele Kapitalen. Han hadde ikke blitt fjetret. Han hadde
sett noen likhetstrekk med freudiansk teori hva gjelder den
materielle virkelighetsoppfatning og synet på hvordan autoritet bør
virke, så han hadde ikke funnet noen endelig løsning ved å lese
Kapitalen heller. Men han var litt stolt over å ha lest den. Så han
hadde de fire bøkene godt synlige i bokhylla.
Pasienten han skulle snakke med var kommet til posten samme dag. Det
var mandag. Han visste ikke så mye om henne, annet at hun het Skje,
var tjueto år gammel, av asiatisk opprinnelse men oppvokst i Norge
og at hun var en gledespike. Journalnotatene fra akuttposten ga intet
klart bilde av hva det var som plagde henne, men der var en mengde
anførsler om snakk om Gud og Satan. Hun ble ansett for å være
psykotisk. Kan fjernet en PostIt lapp som lå og slang på det lille
runde bordet i sittegruppen, så ba han en stille bønn. Så banket
det på døren. Han gikk bort til døren, åpnet den, hilste på de
to ankomne, og så ba han dem komme inn. Og det var først da Skje
kom inn han virkelig så hvor vakker hun var. Hun var søt. Men
ansiktet var preget av framherskende kinnbein og en rak nese som,
sammen med de brune, melankolske, uutgrunnelige øynene, ga et
inntrykk av distanse og verdighet. Leppene var sminket dypt røde,
håret var mørkt brunt og stritt, og huden hennes var gylden. Hun så
ut som en panter. Hun nådde ham til skuldrene. Hun var kledt i
svart, i et sort kort skjørt, sort strømpebukse, sorte lave sko og
en tynn høyhalset genser med litt gråtone i. Hun var en asiatisk
åpenbaring.
Skje så seg omkring i rommet.
”Det var utrolig godt å bli låst ut av det rommet!” sa hun.
Kan viste med hånda til sittegruppen, men Skje gikk bort til
bokhyllen og hvor hun lot blikket gli over titlene på bokryggene.
Hun festet blikket på Kapitalen, og sa: ”Er du forfengelig?”
Kan nølte et øyeblikk, så sa han: ”Ja.”
”Det er jeg også,” sa Skje.
Så snudde hun seg og så på den motsatte veggen, hvor fotografiet
av fiskebåten og fotografiet av ham selv hang. Hun pekte på
fotografiet av ham selv.
”Er det deg?” spurte hun.
”Ja,” sa han.
”Jeg mener, - er det virkelig deg?” spurte Skje.
Kan stusset.
”Ja,” sa han, jeg er glad i å være på fjellet.”
”Men,” sa Skje, ”er det virkelig deg?”
Kan smilte.
”Du tenker på om jeg liker å være i høyden?” spurte han.
”Ja,” sa Skje.
”Vel. Det hender jeg er praktisk òg,” sa han.
Så gikk Skje og satte seg i stolen nærmest døren, vendt mot stolen
innenfor, men med armene og beina i kors. Kan satte seg på stolen
innerst i rommet, også han med armene og beina i kors.
”Du har vært her noen timer nå,” begynte han. ”Hvordan synes
du det går?”
Skje så på ham.
”Synes du jeg er pen?” spurte hun.
”Pen?” spurte Kan.
”Ja,” svarte Skje.
”Hva mener du med pen?” spurte Kan.
Skje la hodet litt på skakke, og så byttet hun om på beina slik at
hun nå fikk venstre fot over den høyre. Kan gjorde øyeblikkelig
det samme.
”Jeg er en djevel,” sa Skje, og tok armene ned fra brystet.
Kan nølte litt. Han var fristet til å si at da var djevelen veldig
pen, men han slo det fra seg. Han tok armene ned fra brystet han
også.
”Hva er det som gjør at du mener du er en djevel?” spurte han.
”Jeg har spottet den Hellige Ånd,” sa Skje.
”Den Hellige Ånd,” sa Kan.
”All synd og all spott skal menneskene kunne få tilgivelse for,”
sa Skje. ”Men den som spotter den Hellige Ånd får aldri i livet
tilgivelse.”
”Aldri tilgivelse,” sa Kan.
”Nei,” sa Skje. ”Jeg blir aldri tilgitt.”
Skje satte seg helt tilbake i stolen.
”Hva er det du aldri blir tilgitt?” spurte Kan.
Så satte også Kan seg tilbake i stolen.
”Jeg har forsimplet Gud,” sa Skje. ”Jeg forsimplet Gud da jeg
ble lillesøsteren til Jesus. Jeg mente jeg var Guds datter.”
”Guds datter,” sa Kan.
”Ja. Gud har to barn. Det ene avkommet er Sønnen. Og Jesus Kristus
var han. Og det andre avkommet er Datteren.”
”Datteren,” sa Kan.
”Ja, Datteren,” sa Skje. ”De to er ikke det samme. Sønnen er
kjærligheten. Og Datteren er samvittigheten. Men de er begge
guddommelige. For da Jesus ble spurt om hva det største budet i
loven var, så sa han at der var to bud som var like store. Det
første var å elske Gud av hele sitt hjerte, av all sin kraft og av
all sin kropp. Og det andre var å elske sin neste som seg selv. Og
det andre budet er likeså stort som det første.”
Kan tenkte seg om.
”Så det du sier,” sa han, ”er at vi ved å elske Gud gjør
Sønnen gjeldende. Og at vi ved å elske vår neste som oss selv gjør
Datteren gjeldende. Hun er samvittigheten. Riktig?”
”Riktig,” sa Skje – og øynene hennes smilte. ”Når vi
handler i Sønnens navn så handler vi i kjærlighetens navn. Og når
vi handler i Datterens navn så handler vi i samvittighetens navn.”
”Ære og samvittighet,” sa Kan.
”Ja,” sa kvinnen.
Kan rynket pannen og rikket litt på seg i stolen.
”Men hvordan er det å være i samvittighetens navn forenlig med å
være en djevel?” spurte han.
”Jeg har spottet Ånden,” svarte Skje, og så rett på ham. ”Jeg
gjorde meg Gud lik, og da forsimplet jeg Gud. Jeg gjorde Gud
kjødelig. Jeg ville være henne.”
”Henne,” sa Kan.
”Piken. Datteren,” sa Skje.
Kan så ned og kvalte et smil. Så lot han som han tenkte, og så sa
han:
”Hva er det med det som er så farlig?”
Skje satte seg opp i stolen.
”Det … Jeg … Stemmen i meg sier jeg er en djevel! Jeg har
spottet Gud,” sa hun, og så ham igjen rett inn i øynene.
”Spottet Gud,” sa Kan. Kan unnlot å møte blikket hennes. Han
rettet seg opp i stolen han også. Skje så på ham, og så brøyt
hun ut i en plutselig latter. Det var som å høre småfugl i april,
det var som å høre bølgene bryte inn over småsteienene på
stranden. Det var som å høre et barn.
”Du aper!” sa hun
”Aper?” sa Kan.
”’Aper?’” sa Skje, og skoggerlo.
Kan smilte.
”Det kalles metode,” sa han.
Skje lo. Men så ble hun alvorlig. Hun så på ham. Så sa hun:
”Jeg kan noen metoder jeg også.”
Det, tenkte, Kan, var han helt sikker på at hun kunne. Og hun var en
nytelse å se på.
”Jeg vil at du skal føle deg hjemme,” sa han.
Skje smilte. ”Det er fint,” sa hun. ”Men nå har jeg røpt deg.
Hvordan har du tenkt at jeg skal føle meg hjemme nå?”
Kan tenkte seg litt om. ”Hva hadde du foretrukket?” spurte han.
”Det,” sa Skje, ”kan du fundere på.”
”Fundere på?” spurte Kan.
”Du kan fundere på hva en kvinne ønsker av en mann,” sa Skje.
Kan så på henne. ”Jeg vil ha deg upsykotisk,” sa han.
”Liker du ikke at jenter er gale?” spurte Skje.
”Jeg liker ikke at jenter plages,” sa Kan. ”Du hører stemmer?”
spurte han.
Skje så ned. ”Ja,” sa hun, og så opp igjen. ”Det er Gud som
mater meg.”
”Gud som mater deg,” sa Kan.
”Ja,” sa Skje. ”Gud mater meg med tanker. Jeg er Guds Datter.”
”Det må vi snakke om,” sa Kan. ”Men ikke nå. Denne timen var
bare for å høre om du har funnet deg til rette.”
”Dette er et helvete,” sa Skje.
Kan så på henne, og kjente hjertet snøre seg. Denne piken vekket
mannen i ham. Han innså at han måtte tenke. Han måtte få henne
litt på avstand. Denne kvinnen truet hans egen ro. Hun var rett og
slett for tiltrekkende. Hun truet med å forføre ham. Og det gjorde
ham usikker. Han ville avslutte samtalen, men han ville ikke gi henne
inntrykk av å ha tak på seg. Samtidig likte han henne svært godt.
Han reiste seg og gikk tilbake til skrivebordet, fant fram en
beskjedblokk som han rev et ark av, og så skrev han en melding. Så
gikk han tilbake til sittegruppen og rakte henne lappen.
Kvinnen leste:
”You are one exceptional view!
Lighting up the day are you,
being seldom – like a pearl!
You are one fantastic girl!”
”Du er søt,” sa hun.
Kan smilte. Så gikk han til døren, åpnet den, og viste Skje og
pleieren ut. Slik føyde han kvinnen ut av kontoret sitt.
Kvinnen var fortørnet. Mannen hadde ikke latt seg forføre. Han
forførte henne. I dyp ettertenksomhet fulgte hun pleieren gjennom
gangene til avdelingen hun tilhørte, og etter å ha blitt låst inne
gikk hun direkte til røykerommet. Det var trangt, luktet stramt, og
vegger og tak var skittengule av nikotin. Det var rent der. Men
skittent likevel. Røykerommet var imidlertid et tilfluktssted. Der
fant hun fram en penn, og så skrev hun på veggen der kjettingen med
lighteren hang:
”You are one exceptional view!
Lighting up the day are you,
being seldom – like a pearl!
You are one fantastic girl!”
Så smilte hun. Hun satte seg på gulvet, åpnet vesken sin og fant
fram en sigarett.
Enten – eller. Sånn må Gud ha tenkt da han lot verden bli som den
ble. Sånn tenkte Kan. Der var ingen fordømmelse av hor lenger, og
menn og kvinner lå med hverandre som de lystet uten at noen ropte
opp om at det var synd. De fleste jenter debuterte seksuelt i 13-14
års alderen, og de brukte alle prevensjon. Mediene var fulle av mer
eller mindre tilslørte hentydninger til det seksuelle, og et utall
artikler, programmer og bøker opplyste om seksualitet og oppfordret
spesielt ungdom til å utforske kroppen med hverandre. Ved psykologi
var seksualitetens naturlighet gjort rede for, og begjær var ikke
lenger skremmende. Dette var det nye. Og når det var slik, tenkte
han, at seksualitet ikke lenger var galt, så fikk man ta steget helt
ut. Da hadde ikke ekteskapet noe for seg. Man kunne ta friheten på
alvor. Og Kan hadde ingen tanker om å gifte seg. Han regnet med at
han ville få barn. Men han regnet med å få barn med flere kvinner.
Det å kjøpe sex var blitt legalisert. Prostitusjon var lovformerlig
ordnet. I nær sagt alle kommuner var det etablert såkalte lysthus
der ansatte gledespiker betjente menn seksuelt. Skje var en slik
gledespike. Tanken var at sex skulle være et alminnelig gode, at
betalt sex skulle være trygg, og at pikene skulle være sikret. I
byen Kan bodde i var lysthuset plassert i et gammelt hotell i
sentrum.
---- ¤
----
Dette var første dag. Skje reiste seg fra gulvet og så ut av
vinduet. Der så hun plenen og det høye, fluktsikre gjerdet som gikk
rundt. Hun lurte på om hun skulle be om å få en tur ut i hagen.
Men hun slo det fra seg. Hun hadde vært ved posten i én formiddag
og var allerede mektig lei av å tigge.
Skje hadde arbeidet i Lysthuset i byen siden hun ble myndig. Hun var
oppvokst i et hjem der de påsto seg å være kristne, hvor man så
på det å være en gledespike som det ypperste tjenerskap en kunne
gjøre i nestekjærlighetens ånd. Som gledespike etterlignet man
virkelig Gud, mente man. Skje var dypt preget. Hun leste Bibelen
flittig, ba til Gud hele tiden, og avsluttet en hver gledesstund hun
administrerte med å si til mannen: ”Takk Gud!”
Nå gikk Skje inn på oppholdsrommet hvor de andre pasientene satt.
Der satt også to pleiere. Det var en bestemmelse, det, at der alltid
skulle være to pleiere på oppholdsrommet. På ettermiddagen kunne
pasientene være for seg selv på forlegningsrommene, men ellers var
oppholdsrommet det eneste stedet de kunne være. Oppholdsrommet var
stort og nakent. På veggene hang noen kopier av fotografier som alle
hadde det til felles at de ikke kunne fokuseres på ved ikke å vise
noen detaljer overhode. Gardinene som hang ved de lange, store
vinduene var brune og mønstrede. De to sofagruppene i rommet var
begge i sort skai. Og på veggen mot røykerommet hang en svær
TV-skjerm. Dagene gikk med til å se på fotball, som alltid var hva
pleierne ønsket å se på fjernsynet, eller til å spille
kortspillet Mattis. Man kunne sette seg ved en PC i et lite
tilstøtende rom og gå ut på internett. Men bare en halvtime på
formiddagen og en halvtime på ettermiddagen. Og bestemmelsen var at
da måtte en pleier sitte ved siden av, og man måtte være på et
nærmere gitt nivå til å få passord. Man måtte være på nivå
to. Og Skje var foreløpig bare på nivå en. Og man fikk bare lese,
ikke skrive. Man kunne gå ned i kjelleren og spille biljard, men
bestemmelsen var at da måtte man være på nivå til å ha utgang og
to pleiere måtte følge med. Man kunne gå ut i den inngjerdede
luftegården, men bestemmelsen var at da måtte to pleiere være med.
Og saken var at der aldri var pleiere nok til stede til at man fikk
gjort noe. Formiddagen var artig slik. Mellom ni og tolv var
forlegningsrommene stengte for at det skulle være aktivitetstid.
Røykerommet var i denne tiden stengt og ble åpnet i bare ti
minutter hver hele time. Aktiviteten det var snakk om var enten en
tur på treningssenteret eller en tur på sykehusområdet for de som
var på nivå til det. Men når en pasient dro til treningssenteret
så skulle han ha følge med to pleiere. Og når to pleiere forsvant
fra avdelingen så var alle ressursene låste. Da var det ingen andre
pasienter som fikk gjort noe, det være seg å gå ut i luftegården
eller sitte ved PC-en. Og røykerommet var stengt.
Dette hadde Skje fått med seg i løpet av formiddagen. Nå stålsatte
Skje seg og henvendte seg til en av pleierne og ba om en kopp kaffe.
Det måtte de alltid gjøre, i det kaffen var å finne i det
tilstøtende lille, avlåste kjøkkenet. På veggen hang det et
oppslag om at vanlig kaffe bare var å få etter måltidene, ellers
kunne man få koffeinfri pulverkaffe.
Pleieren så på henne. ”Det blir koffeinfri pulverkaffe, det da,”
sa han.
”Ja,” sa Skje.
”Vanlig kaffe er å få bare etter måltidene,” sa pleieren.
”Ja,” sa Skje.
”Du vet det?” spurte pleieren.
”Ja,” sa Skje.
”Du vil ha en kopp koffeinfri pulverkaffe?” sa pleieren.
”Ja,” sa Skje.
”Ja men det skal du da få,” sa pleieren, og reiste seg
møysommelig.
”Takk,” sa Skje. Men de brune øynene hennes lynte.
Skje fikk kaffen sin. Hun lurte på hva hun kunne finne på. Hun
satte seg i spisekroken, ved spisebordet, med en blokk og en penn og
kaffen foran seg. Hun så innover oppholdsrommet, på de fire andre
pasientene som alle satt hver for seg og glodde i veggen. De to
pleierne satt i sofaen og så på et program på TV-en om oppladingen
til en landskamp i fotball. Det var fortsatt en time til middag.
”Gud!” sa Skje.
De to pleierne så begge på henne. Så vendte de blikket tilbake til
TV-skjermen.
Skje satte seg til rette ved bordet, tok en slurp kaffe, fattet
pennen, tenkte seg litt om, og så skrev hun:
”Naturen er din lekne kvinne.”
Akkurat da så hun Kan komme inn på oppholdsrommet.
”Hei!” sa Skje.
”Hei!” sa Kan og kom bort til bordet.
”Hva synes du om reglene her?” spurte Skje og så skarpt på ham.
”Det vil jeg ikke si noe om,” sa Kan. ”Regelverket er bestemt
av sykehuset og godkjent av Kontrollkommisjonen.”
”Det er sinnsykt!” sa Skje. ”Du må være sprø som arbeider
her!”
”Jeg prøver å hjelpe til slik at oppholdet her blir kortest
mulig,” sa Kan. ”Det er mitt fokus. Du skal ikke være her i all
evighet.”
Skje så ned – og fikk øye på setningen hun nettopp hadde
skrevet.
”Du er mann,” sa hun, ”hva mener du kvinnen er?”
”Hun er søt,” svarte Kan.
Skje smilte. ”Jeg mener – tror du på Kristus?”
”Ja,” svarte Kan.
”Har du lest Bibelen?” spurte Skje.
”Flere ganger,” sa Kan.
”Og da er du kommet fram til at kvinnen er – hva?” spurte Skje.
”Kvinnen er mannens medhjelper, står det i Bibelen,” sa Kan.
”Jeg vil ha det til at hun er bekreftelsen han trenger.”
”Og det tror du på?” spurte Skje.
”Jeg tror ikke på et bestemt forhold mellom mann og kvinne. Jeg
tror på Sønnen – på Kristus. Men det er kvinnen som gir mannen
avkom. Og slik er hun hans hjelp,” sa Kan.
”Hjelp,” sa kvinnen.
”Nå er det du som hermer,” sa Kan.
Skje smilte. ”Jeg er manges hjelp,” sa hun.
Kan så på henne. ”Ja,” sa han.
”Jeg er Gud,” sa Skje.
”Det må vi snakke om,” sa Kan. ”Du har time i morgen.”
”Det er fint,” sa Skje.
”Det blir fint,” sa Kan.
”Du – du er ganske selvsikker?” sa Skje.
”Ja,” sa Kan.
”Selvsikre menn er søte,” sa Skje. ”Vil du hjelpe meg med et
dikt?”
”Skriver du dikt?” spurte Kan.
Skje flyttet litt på seg på stolen, og rettet seg opp som en liten
pike som skal presentere noe hun har laget. Kan, som så henne gjøre
det, kjente igjen hjertet snøre seg. Så leste Skje setningen sin:
”Naturen er din lekne kvinne.”
Kan tenkte litt. Så så han på henne. ”Naturen enest er din
kvinne,” sa Kan.
”Enest?” spurte Skje.
”Enest,” sa Kan.
”Greit,” sa Skje, ”da sier vi det!”
Hun strøk med pennen over setningen hun hadde på arket, og skrev på
nytt. Så leste hun:
”Naturen enest er din kvinne.”
”Ja,” sa Kan.
”Og så?” sa Skje.
”Vil du vite mer?” spurte Kan.
”Jeg vil vite alt,” svarte Skje.
”Da blir det ikke ditt,” svarte Kan.
”Er jeg nødt til å gjøre det selv?” spurte Skje.
”Nei,” svarte Kan.
”Du kan selvsagt gjøre alt,” sa Skje.
”Ja,” sa Kan. ”Men prøv ’vinne’!”
”Vinne?” sa Skje – og tenkte seg litt om. ”Hun er til for
deg å vinne!” sa hun.
”Det er fint,” sa Kan. ”Men begynnelsen stemmer ikke. Første
stavelse skal være trykksvak – som i første linje.”
”Man skal være litt underdanig?” spurte kvinnen.
”Nå har du fått noe å arbeide med,” sa Kan. ”Ha en fin
middag!”
Kan snudde seg raskt og skyndte seg ut av spisekroken. Han hastet opp
trappen til andre etasje, der hvor forlegningsrommene lå, og
skjermet avdeling.
Da kvelden kom, og Skje skulle til å legge seg, da hun kom opp til
rommet sitt i andre etasje, fikk hun et lite støkk. Da hun dro dynen
på sengen til side så lå det noe på hodeputen. Det var en
beskjedlapp, og på den sto det med Kans umiskjennelige håndskrift:
”Congratulations, precious girl,
with being such a lovely pearl
still with approachability,
self irony nobility.”
with being such a lovely pearl
still with approachability,
self irony nobility.”
Skje smilte. “Han vil at jeg skal ha selvironi,” tenkte hun. ”Da
har han planer med meg.”
Så var første dag skapt. Og Skje var storfornøyd med det hun hadde
laget.